AGENT ORANGE: John Cameron Mitchell på HEDWIG & the ANGRY INCH!

...munlig samleie med B. Alan Orange

Hedwig & The Angry Inch: Dager etter å ha sett Hedwig, krøp tingen fortsatt rundt inni meg. Jeg kunne ikke riste de bildene jeg hadde blitt tvangsmatet under visningen. Som helhet virket filmen fastklemt rett ved siden av Pootie Tang i en 'Elsket jeg dette, eller hatet det helt?' delen av hjernen min. Nå måtte jeg se skaperne i øynene.

To halvdeler av ett beist som kom sammen på et fly et sted over Atlanterhavet. En bevegelse med sinn i å lage årets mest etterlengtede sceneoversettelse. Den ene skrev musikken, den andre skrev manus. Det er en tett forsegling som helt sikkert vil skremme gudene, og mulig til og med de kinogjengere som blir slått av av en hun-hann med en tommers knutepunkt. Meg? Jeg var ikke redd. Jeg var klar til å se kraften som er Stephen Trask og John Cameron Mitchell.

Først måtte jeg forbi den hvite gratistelefonen, en sexy jente med vannkopper og noen #@!* med gummibjørner i den svette hånden. Jeg ble raskt ført inn i et lite rom. Skyvedøren smalt igjen bak meg. Det var som den scenen i Empire hvor Han, Leia og Chewy snur seg for å finne seg selv låst til middag med Darth Vader. På slutten av bordet mitt: John Cameron Mitchell. Neglene hans var rosa, malt i hvite flekker. Jeg tegnet båndopptakeren min bare for å finne den svever foran ham. Jeg får det vinnende smilet, øynene våre låst.

Det er ikke hver dag du blir kastet i samtale med en flamboyant opprørende tysk hore som pleide å være en mann. Det er hjertestansende grusomt. Jeg var på grensen til hyperventilering. Mitchells sjarmerende letthet var bedre enn en brun papirpose for å roe nervene mine. I stedet for Hedwig-avstøtelse, fant jeg meg selv fullstendig oppslukt av denne unge mannen. Hans rene tilstedeværelse trekker meg inn som løftet om gratis øl. En smart-aleck, jeg kan si at vi kommer til å komme godt overens.

O: Så hvordan var helgen din?

Mitchell: Det var bra. Vi hadde en skikkelig gal uke med de to premierene, og mye presse. Jeg ble på en måte ødelagt. Ødelagt!! Denne uken har vært enda mer. Jeg ønsker ikke å være i en posisjon hvor jeg er som, 'Å, du burde ha gjort det shindig.' Fordi vi egentlig er en så stygg andunge av en film, har vi ikke råd til å miste noe av den pressen.

O: Synes du virkelig denne filmen er en stygg andunge?

Mitchell: Ja. I New York er vi virkelig en favoritt i hjembyen, vet du? Vi starter med de tre byene. I LA er det ikke så mye hastverk som når du kommer til en tett sammensveiset by.

O: Hedwigs åpning i LA, New York og San Francisco?

Mitchell: Ja, begynner. San Francisco har mer en fortettet følelse.

O: Det er interessant. Tror du folk blir støtt av filmens innhold?

Mitchell: Å nei. Jeg mener bare at vi er, vet du? Vi er ikke Reese Witherspoon. Eller Julia Roberts. Jeg vil utfordre henne til en gjørmebrytingkonkurranse hver dag. Jeg bryr meg ikke.

O: Julia Roberts? Det vil jeg gjerne se.

Mitchell: Vel, jeg vil gjerne at Reese og jeg går en runde. Tå til tå.

O: Reese er litt liten. Hun er bare så høy. (Jeg viser fire fot fra bakken med hånden min). Jeg tror du ville være i stand til å slå henne meningsløs.

Mitchell: Å, ja. (han smiler som en godterityv)

O: Vil du oppmuntre folk til å se filmen din?

Mitchell: (rask å avskjære meg) Nei.

O: Nei, nei, nei? For å betale for å se filmen din, og så snike seg over til en av de større filmene som Apenes planet eller Jurassic Park?

Mitchell: Det er en god ide. Du vet, skjer det? De kan vel ikke stoppe det?

O: Jeg vil fortelle deg, jeg kom til Edwards 26 i Long Beach, og jeg ser fire på en dag. Det er så enkelt å gjøre.

Mitchell: Det er hvordan alle de barna kommer inn i Rs. Jeg vil oppfordre, fordi vi ikke har lov til å markedsføre dem, at barn sniker seg inn i Hedwig.

O: Synes du det er en god idé? De måtte betale for å se en annen film.

Mitchell: Snik så inn til oss, det vil jeg foretrekke.

O: Du vil tape litt penger.

Mitchell: Å, det stemmer. Men du vet, vi har bootlegs ute.

O: Har du allerede bootlegs av filmen?

Mitchell: Vel, av skuespillet og sånt.

O: Å, av stykket? Ok.

Mitchell: Jeg er som Grateful Dead. Jeg liker støvler.

O: Filmen er ennå ikke tilgjengelig i New York for 5 dollar på gatehjørnet?

Mitchell: Nei. Kanskje det blir i Hong Kong snart. På VCD, eller noe.

O: Tror du det? Jeg ville kjøpt den. (har jeg nettopp solgt ut?)

Mitchell: Jeg ville tatt det som et kompliment. Vel, du vet, DVDen vil ha mange slettede ting på seg.

O: Ble noe kuttet for å få en R-vurdering?

Mitchell: Nerd.

O: De slettede scenene er alle ting med bandet?

Mitchell: Det er ting med bandet. Og Phyllis. Og Yitzhak, min back-up sanger. Det passet bare ikke, men det er flotte scener. Så i stedet for slettede scener, redigerte jeg faktisk en hel 17-minutters sekvens som har redigert scener på nytt, og deretter slettet scener i en stor sekvens som du kan se på en gang. Den får Andrea Martin til å gjøre noen shtick. Det er morsomt. Du ser Yitzhak i Kroatia hvor hun møtte Hedwig. Alt det som ikke passet helt inn i den endelige redigeringen. Dette var bare ikke det rette stedet for det, men det er bare flotte ting.

O: Kommer dette til å bli en av de nye Infinifilmene som New Line nylig begynte å legge ut?

Mitchell: Du vet, jeg hørte akkurat om det. Hva betyr det egentlig?

O: Den jeg så var Thirteen Days. Den går gjennom filmen, på visse steder vil et ikon dukke opp, og ta deg til annet materiale relatert til den scenen, eller en slettet scene som skulle følge den originale scenen.

Mitchell: I dette tilfellet er det så delikat. Det er ikke noe perfekt sted for det i den virkelige filmen. Det er nesten som å lage en ny kortfilm. Det er som et tillegg til filmen. Vi skal ha kommentaren. Vi skal ha dokumentaren om å lage Hedwig, der moren min er fortelleren.

O: Kommer moren din til å gjøre det? Det er kult.

Mitchell: Ja, og faren min, som var generalen. Han skal snakke om Berlin.

Virkelig? Jeg har ikke sett det gjort ennå. Så, snakket dere om kunst før jeg kom inn?

Mitchell: Ja, de snakker om? Alt er nytt for meg, men de snakker om hvordan de hadde det originale bildet i annonsen. Så etter noen uker endrer de liksom bildet.

O: Som i LA Weekly?

Mitchell: Enhver annonse. Ikke plakaten, men annonsen. De starter det, så får de et nytt bilde. Og bildet på plakaten er av Mick Rock, som er Bowie-fyren. Han var som Ziggy-tiden, King of Rock & Roll. Gitarkongene på 70-tallet. Han gjorde alle de flotte coverne. Jeg sa: 'Vi må bruke ham.' Vi må gå for den ekte varen. Han tok mange forskjellige bilder av forskjellige kostymer, så vi kommer til å bruke flere av dem i annonsene.

O: Jeg skulle spørre deg om kunstverket. Er du fornøyd med utseendet på plakaten?

Mitchell: Ja, vel, jeg må liksom designe det sammen.

O: Gjorde du det?

Mitchell: Ja, det var fint. Traileren er en annen ting. Det er det egentlig ikke? Jeg tror ikke noen regissør er fornøyd med traileren.

O: Du var ikke fornøyd med traileren?

Mitchell: Nei? Men så hadde jeg en viss vetorett. Jeg ble kvitt fortelleren som sa: 'I en verden hvor en mann er en mann, og en kvinne er en mann.' Jeg sa: 'Nei.' Men samtidig sier de, noe som er fornuftig, at en trailer ikke er for en regissør. En regissør ville laget en kortfilm hvis han fikk lov til å lage traileren. Han ville skyte og regissere den. Det er uansett for de som ikke vil se filmen. På en måte få dem inn døra. Så de gikk med shtick. Selvfølgelig, når du ser Hedwig, er det mer enn bare shtick. Det er mye mer følelser. Men, det er deres vei inn. De må få det til å føles som det er mer for å understreke shtick og moroa. Jeg tenker: 'Det er ikke det filmen handler om.'

O: Vel, etter at jeg så traileren, visste jeg at jeg ville se filmen.

Mitchell: Du gjorde? Da fungerte det. Regissøren får aldri redigert traileren sin.

Virkelig? Jeg hørte Kevin Smith? Kjenner du Kevin Smith?

Mitchell: Ja.

O: Jeg hørte at han redigerte sin egen trailer for Jay & Silent Bob Strike Back.

Mitchell: Han gjorde? Han er en dust.

O: Jeg tror han kan ha gjort de bare for Internett.

Mitchell: Å, ja?

O: Det er spesielle bare for internett, og jeg vet at det var en debatt om hvilke som var bedre, de eller den på kino.

Mitchell: Du kan være litt galere. Ja, det er alltid regissørens greie, vet du? Men jeg pleier å være involvert i sånt, for ikke å gi en feilaktig fremstilling av det. Men la dem også gjøre jobben sin. De vet bedre enn meg. De gjorde Dancer in the Dark og Before NightFalls. De vet hvordan de skal ta en vanskelig film og få den til de menneskene som ikke nødvendigvis tar risiko.

O: Hva ville du ha gjort annerledes med traileren?

Mitchell: Jeg vet ikke. Jeg tror jeg ville ha gjort noe sprøtt som, ikke sant?

O: Skutt noe helt annet enn det som var i filmen?

Mitchell: Ja.

O: Jeg liker de trailerne, men du ser dem ikke lenger.

Mitchell: Ja, som ting fra 70-tallet der Albert Brooks satte seg ned og snakket med publikum og sa: 'La meg fortelle deg om filmen min Real Life.' Det er slike ting. Men det er nesten som å spille inn en ny film. Og du må kutte penger og bruke ekstra tid på det. Saken er at jeg var så lei av å være Hedwig at jeg ikke kunne tenke meg å måtte ta på den parykken igjen.

O: Du tror aldri du kommer til å spille henne igjen?

Mitchell: Jeg skal gjøre noen konserter her og der, kanskje en fordelsforestilling om to år. Men jeg er utbrent på det.

O: Du er, ikke sant?

Mitchell: Ja, jeg vil heller at andre skal gjøre det på scenen.

O: Jeg antar at det fortsatt går?

Mitchell: Det er det, men det er over forskjellige steder. Det åpnet nettopp på Filippinene. Island.

O: Hvem gjør det? Noen vi kjenner?

Mitchell: filippinske damer. Som jeg sier, de presser virkelig på konvolutten i Manila.

O: Det er morsomt. Så, Hedwig var første gang du kledde deg i drag?

Mitchell: Ja.

O: Likte du det, eller likte du det bare for karakteren?

Mitchell: Jeg var litt redd for det i begynnelsen, fordi jeg alltid var det? Som, spesielt når du vokser opp homofil, og du har en feminin side. På videregående blir du fortalt at det er det verste å være. En jentegutt. Du vil få dritten sparket ut av deg. Så jeg var alltid, liksom, litt redd for det. Men da var venner alltid som; «Du burde bare prøve det. Det løsner på en måte. Jeg var aldri en stor Rocky Horror-fan, men venner ville gjort det. Og de sa: «Bare prøv det. Det vil få deg til å føle deg løsere om deg selv.' Jeg tenkte: 'Jeg vet ikke.' Så, eh? komponisten min jobbet i denne dragklubben, og han sa: 'Jeg kan bare skaffe deg en spillejobb som dragqueen.' Så i stedet for å gjøre Tommy Gnosis, som var hovedpersonen i begynnelsen, gjorde jeg den mindre karakteren, som ble Hedwig. Jeg ble liksom tvunget; for å få en spillejobb, å gjøre dra. Og jeg hadde aldri spilt med et band før, så det var drag og band på samme tid. Det var så spennende og skummelt. Det var flott. Det er også interessant når du blir tvunget til å dra, for å si det sånn. Hva du gjør. For det er ditt valg på hva slags drag queen du vil være, ikke sant? Det er virkelig din fulle skapelse. Det er interessant hvordan noen spiller moren sin. Andre mennesker gjør som en ludder. Noen andre er veldig sofistikerte. Det sier mye om deg, akkurat den typen drag queen du velger å være. Du vet, min var tilfeldigvis en tysk hore.

O: Punkrock. Så, i filmen? Når du står i smug, overfor den andre horen, og limousinen går opp?

Mitchell: Hvem er egentlig parykk- og sminkedesigneren min.

O: Du lignet litt på Gwen Stefeni. Var det med vilje?

Mitchell: Du vet, det var det ikke. Men kostymedesigneren min jobber med henne og Madonna.

O: Tror du kanskje han gjorde det med vilje?

Mitchell: Egentlig hun. Nei.? Mange av disse kostymene var fra Frelsesarmeen eller cast-offs fra folk, som? Jeg tror Gwen? En av skjortene jeg hadde på meg, hadde hun på seg. Madonna, Courtney, og det er et skjørt som Brittany Spears hadde på seg i en video.

O: Og alt dette kom med i filmen?

Mitchell: Ja, det er deler som kanskje ikke passet.

O: Du hadde et kostyme på deg når du synger med i traileren? Er det faktisk menneskehår?

Mitchell: Mm-Hmm.

O: Hvem sitt hår er det?

Mitchell: Tusenvis av malaysiske kvinner.

O: Har de nettopp barbert det av?

Mitchell: I showet bruker jeg?Vel, du vet, det er der det meste av menneskehåret kommer fra.

O: Det er der alle de perfekte skjelettene kommer fra også, ikke sant?

Mitchell: Alt hva?

O: De perfekte skjelettene. Med de perfekte tennene.

Mitchell: Selger folk dem?

O: Ja, det er der de får dem til biologitimen. Det var det jeg hørte. Malaysia. (ifølge Return of the Living Dead, uansett)

Mitchell: Jeg har en malaysisk vaskedame som jeg går til, og jeg tenker: 'Hvorfor kommer alt menneskehåret fra Malaysia?' Hun er som; «De har vakkert hår. De vokser det ned til rumpa. De kutter av halvparten av den, og vokser den så ut igjen. Så selger de det. Så i showet pleide jeg å fundere over parykken min og si: «Hvem hår var dette? Hvordan var livet hennes at hun måtte klippe håret for å overleve? Og Hedwig knytter seg på en måte til parykken. Jeg pleide å bruke en merkelapp på parykken som sa 100 % menneskehår. Som Minnie Pearl, eller noe. Da vi laget kostymet, da hun designet det, var det ment å være metaforisk. Jeg liker det faktum at det fungerer på forskjellige nivåer.

O: Er det behagelig?

Mitchell: Det er det faktisk. Du vet når en jente gnir håret på armen din? Det er liksom? Det er fint, hvis du liker det.

?

(Det er en pause. Det er egentlig ikke vanskelig, men jeg er så begeistret over Johns tilstedeværelse at jeg har mistet tankene mine?)

O: Synes du det er støtende når en hetero mann går inn på en homobar bare for å se hvor mange gratis drinker han kan få?

Mitchell: Nei nei. Jeg synes det er flott. Det er liksom, jo ​​mer jo bedre. Jeg blir virkelig forbanna på steder som er for separatistiske, uansett. Det er som; verden er et stort sted. Og festen er morsommere når det er menn og kvinner. Når det er for mange av en, blir det kjedelig. Jeg blir faktisk veldig irritert på de homofile barene, fordi jeg tror de er like konforme som, du vet, en rødløk, eller noe. Det er den samme jævla musikken, den samme uansett. Jeg elsker variasjonen av en annen type situasjon. Squeezebox er virkelig blandet.

O: Jeg vet ikke hva det er.

Mitchell: Det er en klubb vi utviklet. Det var mer homofil enn ikke, men det var det, vet du? Det hadde den følelsen av? Jeg vet ikke om du har hørt om Maxs Kansas City, men på begynnelsen av 70-tallet var det med New York Dolls og Blondie, og CBGB-er. Det var en blandet scene. Det var Warhol, og punkere, og horer, og bare? Hvis du var litt av en outsider, følte du deg velkommen. Det likte jeg. Den følelsen. Og det er alltid den søte hetero fyren som ikke kan få noen respekt fra kvinner, så han må gå til homobaren og få gratis drinker. (Jeg er ganske sikker på at dette er en skjult grav etter meg)

O: Var dette ditt første år på Sundance? For hva som helst?

Mitchell: Jeg har vært der for filmer jeg hadde spilt i. Jeg hadde vært på Sundance før. Faktisk møtte jeg noen av menneskene som jobbet på Hedwig på Sundance.

O: Liker du den opplevelsen av å gå ned dit? Kulden?

Mitchell: Ja, det var flott. I tillegg utviklet jeg filmen på filmskaperens lab. Som var flott. Det er et fantastisk program. Du har alle disse menneskene, Gus Van Sant, Robert Redford, innom mens du gjør en scene fra Hedwig.

O: Så de noe av det?

Mitchell: Ja, Bob satte seg ned og sa: 'Du forblir tro mot karakteren. Det er ikke for campy. Du holder det ekte.

O: Redford gravde Hedwig, ikke sant?

Mitchell: Ja.

O: Det er kult. Kvelden du vant de to prisene for publikumsfavoritt og regi? Stor fest?

Mitchell: De hadde en stor fest for alle. Vi hadde mange fester frem til kl