The Hunger Games: Catching Fire anmeldelse

Catching Fire brenner over skjermen med en voldsom hensikt.

Det er sjelden en oppfølger er på nivå med eller overgår kvaliteten til den originale filmen. The Hunger Games: Catching Fire oppnår denne ekstraordinære utmerkelsen. Francis Lawrence overtar regioppgavene fra Gary Ross og leverer en forbløffende mørk film. Catching Fire er tematisk dyster, fylt med dramatisk undertekst og kraftfullt spilt av en eksepsjonell hovedrolle. Det er ingen smil her, ingen øyeblikk av letthet eller distraksjon overhodet. Catching Fire holder seg trofast til romanen og brenner over skjermen med en voldsom hensikt.

Historien tar seg opp med Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) og Peeta Mellark (Josh Hutcherson) som legger ut på en seiersturné etter å ha vunnet de 74. årlige Hunger Games. Deres trass, ved å overleve kampene sammen, har sådd et gryende opprør i distriktene mot det undertrykkende styret til The Capitol og President Snow (Donald Sutherland). Snow er spesielt på vakt mot Katniss, og forteller henne på ingen måte at alt hun elsker vil bli ødelagt hvis hun vekker ytterligere revolusjonerende følelser. Det er unødvendig å si at dette er nøyaktig hva som skjer. Snow bestemmer seg for å håndtere Katniss-problemet sitt en gang for alle ved å lage et skummelt komplott for de 75. Hunger Games. Kalt The Quarter Quell, bestemmer han at de overlevende vinnerne fra hvert distrikt skal kjempe til siste mann. Katniss er valgt som den eneste kvinnelige vinneren fra sitt distrikt. Peeta tok i en handling av mot og hengivenhet til sine frivillige plassen til Haymitch (Woody Harrelson). Snow ansetter en ny spillmester, Plutarch Heavensbee (Phillip Seymour Hoffman), for å skape en dødsfelle uten sidestykke fra tidligere spill. Begge mennene ønsker å ta auraen av storhet fra Katniss ved å framstille henne som en morder som vil redde seg selv for enhver pris, mens de brutalt straffer distriktene som støtter henne.

Det er mange temaer som kjører samtidig gjennom denne filmen. Den overordnede historien er det bryggende opprøret og de drastiske tiltakene som er tatt for å undertrykke det. Francis Lawrence gir ingen slag for å vise hensynsløshet. Folk blir slått i hjel, henrettet, ødelagt i massevis av militæret. Trusselen om undertrykkelse er skremmende reell. Den sterke naturen til disse scenene slår inn hvorfor Katniss har blitt så viktig. Hver revolusjon trenger et symbol, et samlingspunkt for at alle skal komme sammen. Katniss, og bildet av Mockingjay, blir inspirasjonskilden. Haymitch og de andre seierherrene forstår dette, det samme gjør Snow.

Den romantiske trekanten mellom Katniss, Peeta og Gale (Liam Hemsworth) kommer også i fokus. Mens Katniss hadde spilt opp den skjebnebestemte elskerens vinkel for å sikre henne og Peetas overlevelse, utvikler det seg noe virkelig mellom dem. Hun elsker Gale, men Peetas mot og hans ubestridte hengivenhet til henne vekker også hennes lojalitet. De er i lekene sammen. Jeg syntes disse scenene var fantastiske. Kjærlighet, hengivenhet, alt er her i spar. Du kan ikke engang sammenligne søppelkjærlighetstriangelet fra Twilight-filmene med den bemerkelsesverdige karakterinteraksjonen som vises i Catching Fire. Det er helt troverdig.

Jennifer Lawrence er rett og slett fantastisk. Hun tar Katniss til nivåer av følelsesmessig nød som treffer deg som et godstog. Vi ser henne som redd, forlatt, dypt fortvilet over spillenes morderiske natur. Men hun er også modig, en heltinne for tidene. Lawrence holder ikke tilbake, og gir en engasjert opptreden som driver hele filmen. En sentral scene viser henne våkne fra et mareritt, skrikende, på seiersturneen. Peeta skynder seg til henne, og hun ber ham bli hos henne. Når vi griper Peeta, med verden på skuldrene, blir vi minnet om at Katniss egentlig bare er en jente som står overfor umulige odds.

Filmen blir litt fast i andre akt, men det er ubetydelig. Det er mye plotting og forutsigelser som blir satt opp. Vi introduseres for flere nye karakterer som vil ha nøkkelroller i de neste to filmene. Francis Lawrence legger stor vekt på å ikke overse noe. Dette er et nikk til de hardbarkede bokfansen, men også viktig for utstillingen av temaene i historien som helhet. Jeg ble positivt overrasket over Catching Fire. Det er en beundringsverdig film i seg selv og en utmerket oppfølger. The Hunger Games Franchise viser seg å være minneverdig.