Gjennomgang av veien til fortapelsen
...fra start til slutt, en spektakulær filminnsats av alle involverte.
[Han ber til middag og dreper ved daggry. Elsker du en slik mann? Denne mannen er din far...]
Dette er bare ett av temaene som 'Road to Perdition' utforsker i hver tankevekkende scene. Med sin poetiske kinematografi, hjemsøkende historie og spennende karakterer er 'Road to Perdition' fra start til slutt en spektakulær filminnsats av alle involverte.
I Chicago fra depresjonstiden er Michael Sullivan (Tom Hanks) en leiemorder, som jobber for krimsjefen John Rooney (Paul Newman), en mann som er som en far for Sullivan. Dette er til stor forferdelse for Connor (Daniel Craig), Rooneys virkelige sønn. Michaels familie består av en lojal kone, Anne (Jennifer Jason Leigh) og to små sønner. Den eldste, 12 år gamle Michael Jr. (Tyler Hoechlin) har et ganske 'annerledes' forhold til faren sin og føler at faren elsker sin yngre bror mer.
En natt sniker Michael Jr., nysgjerrig på hva faren hans gjør for Mr. Rooney, seg inn i farens bil og blir vitne til drapet på en mann. For å være sikker på at gutten holder kjeft, sikter en leiemorder mot familien og dreper Annie og den yngste sønnen. Han lykkes med å forårsake kaos og sorg, men savner hovedmålene sine, Michael sr. og jr. For å beskytte sønnen og hevne dødsfallet til sin yngste sønn og kone, treffer Michael sr. veien til fortapelsen, et ord med to betydninger . På overflaten er Perdition en liten by der guttens tante bor, men fortapelsen betyr også det fullstendige tap av sjelen, evig fortapelse og helvete. Når en pervers leiemorder/fotograf (Jude Law) slippes løs på far/sønn-duoen, settes sikkerheten på turen deres i fare.
David Selfs manus er basert på Max Allan Collins grafiske roman. Manuset inneholder mørke knuter, betagende dialog og skremmende portretter av kriminalitet. Kanskje inspirert av den grafiske karakteren til romanen, utformet mesterkinematograf Conrad Hall omhyggelig hvert skudd slik at det ser ut som et maleri. Paletten er dempet med et monokromatisk utseende, og karakterene er kledd i kjedelige, alvorlige klær (designet av Albert Wolsky) for å gjengi den mørke perioden fra depresjonen i 1931. Thomas Newmans musikk er også effektiv til å understreke temaene.
En av filmens største dyder er rollebesetningen. Tom Hanks gjør en fantastisk jobb, og spiller Michael så mørk og kompleks som mulig. Du kan føle hans moralske kamp som han uttrykker ganske ofte uten ord. Det er umulig å se på Tom Hanks uten å ha en 'hyggelig fyr'-bildeblits (ganske enkelt fordi det er den typen fyr han er), men til tross for dette tviler vi aldri på at Michael Sullivan har drept. Hanks eldste sønn, nykommer Hoechlin, viser seg å være en kamp på skjermen. Hoechlin gir en subtil og forfriskende naturlig ytelse. I løpet av en scene når karakteren hans finner moren og broren døde, er reaksjonen hans tydelig, han gråter ikke. Først senere lar han tårene trille nådeløst.
En annen far/sønn-duo er sammensatt av Paul Newman og Daniel Craig. Newman dominerer scener fysisk så vel som verbalt. Newman spiller Looney med kraft, omfattende detaljer og med et subtilt hint av sårbarhet. Med Newmans egne ord, 'En hyggelig fyr, som er en morder.' Sønnen hans på skjermen, spilt av Craig, fremstiller Connor som slu, djevelsk, sjarmerende, trist og såret i en veldig minneverdig, veldig ekte forestilling.
En skuespiller som ikke virker i stand til å gi en dårlig prestasjon er Oscar-nominerte Jude Law (The Talented Mr. Ripley, Enemy of the Gates, AI). Uten unntak tar Law nok en sterk vending her. Regissør Sam Mendes utnytter Laws unike egenskaper, og skaper en ekstremt skummel visjon om en leiemorder som 'fotograferer' ofrene sine. Jennifer Jason Leigh som Annie Sullivan og Stanley Tucci som Frank Nitti gir også mye energi til birollene.
Mendes sørger for å gjøre filmen så visuelt dynamisk som mulig. Mens noen av scenene kan fortsette en stund uten handling, utgjør bildene en noe poetisk dialog. Som regissør måtte Mendes ta mange valg. Han gjør en god jobb med å omgi de utrolige forestillingene med skurrende natur. Når det gjelder å bestemme den moralske skjebnen til historien hans, er det scenene som påkaller et svar. Scenene er levende og oppriktige. De utfordrer publikum fra det ene øyeblikket til det andre.
Det som også er fint med denne filmen er at den ikke glorifiserer gangstere på noen måte. Og selv om 'Road to Perdition' er rangert R, bruker den ikke unødvendig vold. Det vises bare når slik blodsutgytelse bidrar til handlingen eller følelsesmessig innvirkning.
'Road to Perdition', egentlig en film om en mann hvis sjel er umulig å redde, men som fortsatt har en sjanse til å redde sønnens, kan meget vel bli den fjerde beste filmen på rad for Dreamworks. Hele stykket smelter sammen som en hjemsøkende symfoni. Det hjemsøker sinnet, så vel som sjelen.
Tilbakemelding? [email protected]
Veien til fortapelse kommer ut 12. juli 2002.